Saxofon- familien

Se Erlend Bratlies demonstrasjon av saxofonen

Saxofonene ble oppfunnet av belgieren Adolphe Sax (1814-1894) tidlig på 1840-tallet og ble patentert (hele sax-familien fra sopranino til subkontrabass) i 1846. Instrumentene er laget i messing, mens munnstykkene er av hard gummi (av og til metall). Vibrasjonene produseres av en treflis, et enkelt rørblad – akkurat som klarinetten.

Under verdensutstillingen i Paris i 1855 ble saxofonene presentert for det brede publikum, og de ble en av de mest populære og omtalte nyhetene ved verdensutstillingen. Slik ble saxofonene raskt kjent i store deler av verden.

Adolphe Sax sitt design var meget systematisk: Alle saxer har samme omfang – fra notert lille B til notert trestrøken G, med sitt mest velklingende og anvendbare register fra om lag enstrøken D til trestrøken D. Alle saxer noteres i g-nøkkel og alle instrumentene har identiske grep. Det er derfor relativt enkelt for saxofonister å veksle mellom de ulike typene.

Saxofoner fins i alle størrelser og de dekker et meget stort register til sammen. Halvparten er stemt i Ess (sopranino, alt, baryton og kontrabass) og den andre halvparten i B (sopran, tenor, bass, subkontrabass). Munnstykker og fliser er nært beslektet med klarinettens, mens grepene delvis er beslektet med fløytens, siden saxene har oktavklaff og ikke registerklaff (oktav + kvint) slik som klarinetten. På samme måte som fløytene og klarinettene er saxofonene virtuose instrumenter og både raske passasjer og store intervaller er greit å få til. Når det gjelder artikulasjon er det veldig likt klarinettene; dobbelt- og trippeltunge er ikke noe man kan forvente, selv om enkelte får det til. Fluttertunge produseres med en slags skarre-r.

Saxofonene har et stort spenn når det gjelder både klang og dynamikk. Det er krevende å spille riktig svakt i ytterregistrene, men i ”kjerneregisteret” fra notert enstrøken D til trestrøken D skal gode utøvere ha full kontroll over dynamikken – fra ppp til fff.

I motsetning til klarinettene er vibrato et vanlig virkemiddel på saxofon. Den produseres normalt med kjeven. I klassisk- og i korpssammenheng er det vanlig med munnstykker av hard gummi, mens det i jazzsammenheng er en del som bruker metallmunnstykker. Disse har gjerne litt trangere boring og det gir en mer direkte, tettere klang.

I våre dager er sopranino-, kontrabass- og subkontrabass-sax uvanlige. Bass-sax er også sjeldent, men forekommer blant annet i en del kjente janitsjarverk av for eksempel Percy Grainger. Den vanligste besetningen i janitsjar er to alt-saxer, en tenor- og en baryton-sax. Alternativt en sopran-, en alt-, en tenor- og en baryton-sax. I store korps kan stemmene av og til bli doblet.

Sopran-sax
Sopran-saxen er stemt i B, slik som en klarinett eller trompet. Den er ikke alltid med i janitsjarbesetningen. Man skal ha et stort korps før det blir aktuelt å doble denne stemmen, for sopran-saxofonen har potensial til å trenge godt igjennom.

Alt-sax
Alt-saxen er på mange vis den mest allsidige saxofonen og instrumentet har en viktig rolle i janitsjarkorpset der den – sammen med hornene – dekker registeret under trompeter og klarinetter og over grov treblås og messing. Ofte fins det to alt-saxstemmer. I store korps er det ikke uvanlig å doble på alt-sax. Alt-saxen er stemt i Ess, slik som alt-klarinetten, og klinger en oktav under sopranino-sax.

Tenor-sax
I janitsjar er det vanligst med en tenor-saxstemme, selv om det fins en noen stykker med to stemmer. Det er vanligvis ikke egentlig nødvendig å doble stemmen. Tenor-saxen er stemt i B, slik som en eufonium og klinger en oktav under sopran-sax..

Baryton-sax
Baryton-sax er også nesten alltid med i janitsjarbesetningen. Det er normalt ikke nødvendig eller ønskelig å doble denne stemmen. Baryton-saxofonen er stemt i Ess, slik som en Ess-tuba eller en kontraalt-klarinett, og klinger en oktav under alt-saxen.

Bass-sax
Bass-saxen ikke særlig vanlig, og dette er et instrument som de færreste korps vil ha behov for. I Norge fins det kun en håndfull bass-saxofoner. Det er særlig i  original-musikk for janitsjar fra første halvdel av 1900-tallet at var det vanlig med bass-sax i besetningen. Bass-saxen er stemt i B, som en B-tuba eller en B kontrabass-klarinett og klinger en oktav under tenor-saxen.