Intonasjon og register

Alle messinginstrumenter følger det samme akustiske prinsipp: for å senke tonen et halvt trinn, skal røret forlenges med 5,9463%. Dette medfører visse intonasjonsutfordringer på alle instrumentene.

La oss tenke oss at vi har et instrument som er 100 cm langt. Da må vi legge til 5,9463 cm for å senke tonen et halvt trinn. Nå er den totale lengden 105,9463 cm. For å senke tonen enda en halvtone må vi forlenge røret med 5,9463% av 105,9463 cm – altså med 6, 2999 cm. Enda en halvtone ned, og vi må legge til 6,6745 cm. Og slik fortsetter det – hver forlengelse er lengre enn den forrige.

For trombonister betyr dette ganske enkelt at hver posisjon er litt større enn den forrige. Dette er relativt enkelt å få til hvis man øver på det. Den største utfordringen på trombone er at man ikke kan spille helt ned til pedalregisteret, selv om man har kvartventil på instrumentet. Dette skyldes at intonasjonen blir så mye for høy i det aller dypeste registeret – akkurat slik som på ventilinstrumentene – at det rett og slett «mangler» noen toner.

For ventilinstrumentene er også det aller dypeste registeret det mest problematiske og tabellen under viser hvor store avvik det blir. Særlig på instrumenter med 4 ventiler, når de spiller ned mot pedalregisteret. Men også på treventilers instrumenter, på grepkombinasjonene 1+2 og spesielt på 1+3 og 1+2+3, blir intonasjonen høy.

Tallene i parentes gjelder for instrumenter med 4 ventiler.

Tabellen illustrerer hvilke designmessige utfordringer det er å lage ventilinstrumenter med kun tre eller fire ventiler. For å løse disse intonasjonsutfordringene har instrumentmakere kommet opp med flere alternative løsninger:

• Trigger. En trigger er en variabel forlengelse av ett eller flere av rørene på et instrument. Noen mekanismer er fjærbelastede. En trigger kan monteres på en eller flere ventilbøyler eller på hovedbøylen.
• Kompensasjonssystem. Dette systemet består av et ekstra sett bøyler som koples automatisk inn når visse grepskombinasjoner inntreffer – for eksempel når 4. ventil brukes i kombinasjon med 1. og/eller 2. og/eller 3. ventil . Det er den indre konstruksjonen i ventilene som sørger for dette i en sinnrik konstruksjon av ulike rør. Kompensasjonsventiler er lengre og har flere indre kanaler enn ikke-kompenserte ventiler. Det vanligste er kompensasjonssystem på 4.-ventil, men det fins også treventilers instrumenter med kompensasjon på 3.-ventil – altså at de ekstra sløyfene koples inn ved kombinasjonene 1+3, 2+3 og 1+2+3 . Ulempen med kompensasjonssystemet er at det er kostbart, gir ekstra vekt, og at det gir en ganske betydelig blåsemostand, særlig når alle bøyler er i spill.
• Ekstra ventiler. Ved å ha 5 eller 6 ventiler i stedet for de vanlige 3 eller 4 får man en lang rekke grepskombinasjoner og valgmuligheter i hele registeret. Men for å få et perfekt system måtte man ha hele 12 ventiler. En del tubaer har 5 eller 6 ventiler.
• Dobbelthorn. Denne løsningen fins bare på valthorn. På dobbelthornet fins ett sett med ventilbøyler for B-siden på hornet og ett sett for F-siden. Bøylene på F-siden er lengre enn de på B-siden. De har samme ventiler, men sløyfene/bøylene ligger parallelt over hverandre. Det fins også trippelhorn, der det i tillegg fins et tredje sett korte bøyler – for det lille F-hornet. Dobbelthorn er vanlig for profesjonelle musikere. Trippelhorn er ikke så utbredt, både på grunn av kostnaden og vekten.

Intonasjonen på et messinginstrument avhenger ikke bare av hvordan røret forlenges og forkortes, men også av hvordan utøveren behersker det å veksle mellom de ulike naturtonene. Naturtonerekken har fra naturens side intonasjon som avviker fra det tempererte  – en cent tilsvarer en 100-dels halvtone:

I teorien skal alle messinginstrumenters naturtonerekke være intonert slik som naturtonene naturlig forekommer; med kvintene marginalt høye, med en markant lav ters og med en meget lav septim.

Dette betyr for eksempel at det er naturlig for notert to-strøken Ess og D å være noe lave – de er begge forlengelser av e, som er naturlig 14 cent lav. To-strøken Ciss er også en forlengelse av E, men denne gripes gjerne med 1+2 og siden dette er et naturlig høyt grep, motvirker dette det lave utgangspunktet.
Septimovertonen (naturtone nr. 7) er så lav at det bare er trombonister som bruker denne naturtonen i praksis – de kan jo justere sleiden tilsvarende høyt. Overtone nr. 11 og 13 ser vi også er langt unna i intonasjon, men disse er så høyt oppe i registeret at det i praksis bare er hornister som må forholde seg til dem. På valthorn spiller man som kjent en kvint høyere på naturtonene enn man gjør på de andre messinginstrumentene.
I praksis vil mange instrumenter avvike noe eller til dels mye fra intonasjonsnormen.

I denne sammenheng går det an å eksperimentere med ulike munnstykker som vil kunne endre naturtonenes intonasjonsprofil noe. Aller mest kommer intonasjonen an på utøveren og kvaliteten i hans eller hennes spilleteknikk. Alle messinginstrumenter har for øvrig det til felles at det er betydelig enklere å manipulere tonen nedover enn oppover med embouchuren. Tonene er rett og slett mer fleksible nedover og kan trekkes et godt stykke ned, hvis utøveren er sterk og har god teknikk. Oppover er det lite å hente.

De fleste messinginstrumentene har omfang og register som er ganske like. Treventilers instrumenter kan spille ned til notert lille Fiss (i g-nøkkel). De kan dessuten i teorien også spille fra notert lille c og ned til store Fiss (pedalregisteret). Fireventilers instrumenter kan i teorien spille en del dypere, men må altså ha kompensasjon (eller for basstromboner – ha to ventiler) for å dekke hele registeret kromatisk ned til pedalregisteret og videre ned til notert store H. Pedalregisteret er krevende å beherske.

I høyden er det ikke like klare begrensinger og man kan i teorien spille uendelig høyt, men det er relativt få profesjonelle som spiller over trestrøken G, og for de fleste gode amatører er trestrøken C krevende nok. Det mest komfortable registeret er fra notert enstrøken C til tostrøken G.

Unntakene er først og fremst valthornet, som har et markant større register enn de andre messinginstrumentene – om lag en kvint større. Men hornister spesialiserer seg ofte enten som høydehornister eller dybdehornsiter. Der er få som behersker hele registeret like godt. Det andre unntaket er basstrombonen, som med sitt store munnstykke er bedre egnet i pedalregisteret enn over notert tostrøken G (i g-nøkkel).