i. Fløyte familien2020-01-17T12:07:29+00:00

Artikkel – Treblås

Fløyte-familien

Se Vidar Austviks demonstrasjon av fløyten

Fløytene er virtuose instrumenter og det er greit å spille store intervaller, arpeggioer (brutte akkorder), skalaer, tremoloer og triller i det meste av registeret. Unntaket er tremoloer og triller i det helt nederste registeret (notert under enstrøken ess) som kan være vanskelige – enkelte kombinasjoner er tilmed umulige å gjennomføre. Fløytister kan enkelt utføre både dobbelt-, trippel- og flutter-tunge.

Alle instrumentene i fløyte-familien har den egenskapen at de er mest gjennomtrengende og kraftige i det høyeste registeret og mer avdempet i sitt dype register. Denne tendensen er tydeligst på piccoloen, tydelig på fløyten, mindre tydelig på alt-fløyten og minst tydelig på bass-fløyten.

Alle instrumentene spilles i prinsippet av samme utøvere – altså av fløytister, selv om det selvsagt trengs litt tilvenning når man først skal lære seg å spille på en type man ikke har spilt før. For de fleste tar det nok litt ekstra tid å bli fortrolig med piccoloen.
Det går helt fint å bytte mellom de ulike instrumentene midt i en konsert eller midt i et stykke.

Piccolo
Piccoloen er korpsets aller lyseste blåseinstrument. Registeret går fra tostrøken D til femstrøken C. Piccoloen er et transponerende instrument – den klinger en oktav høyere enn notert. Piccoloen er altså notert i C, men notasjonen er transponert ned en oktav. Dette gjør vi fordi piccoloen spiller så høyt oppe i registeret at det ville bli uoversiktlig med alle hjelpelinjene hvis vi noterte den slik den klinger.

I gamle dager var det ganske vanlig med piccolo i Dess i militærkorps. Særlig i gamle arrangementer – ofte marsjer – kan man finne piccolo-stemmer i Dess. Dette kan være en utfordring fordi stemmen må transponeres for å spilles på en moderne piccolo i C.

Piccoloen har svært ulik klang og karakter i sine ulike registre:
Helt nederst i registeret har piccoloen en stille, litt hul klang.

I nedre mellomregister klinger den mykt og behagelig. Øvre mellomregister har en lys og brilliant klang. Mens piccoloens aller øverste register er meget gjennomtrengende og kraftig, nesten skingrende. Det er svært vanskelig – for de fleste utøvere nærmest umulig – å spille riktig svakt i det øverste registeret. Mens det i de nederste delene av registeret ikke er mulig å spille spesielt sterkt.

På grunn av piccoloens gjennomtrengende potensial er det ikke vanlig å doble piccolo-stemmen. Man skal ha en meget stor janitsjarbesetning før dette blir aktuelt.

Fløyte
Fløyten er et av janitsjarbesetningens viktigste instrumenter. I mange partiturer er det både en, to og tre ulike fløytestemmer, og det er også vanlig å spille med mer enn en musikant per fløyte-stemme i mange korps.

Fløyten har et register fra enstrøken til firstrøken C. Noen fløyter har en H-klaff som gjør det mulig å spille lille H – altså en halv tone lavere i tillegg. Moderne instrumenter og gode instrumentalister er også kapable til å produsere noen få toner høyere enn firstrøken C –  firstrøken Ciss og D, men alle tonene over trestrøken A er ganske krevende å spille.

Klanglig sett minner fløytens ulike registre om piccoloens, bare ikke med like ekstreme utslag. Med andre ord er fløyte-klangen myk, behagelig og svak i de nederste registrene, brilliant og klar i øvre mellomregister og noe gjennomtrengende i toppen.
Fløytister produserer vibrato med magen, eller med magen i kombinasjon med halsen.

Alt-fløyte
Alt-fløyten er sjelden i janitsjar. Instrumentet er stemt i G og har i prinsippet samme noterte register som en fløyte – fra enstrøken til firstrøken C. Dette klinger en kvart lavere – altså lille G til trestrøken G. Alt-fløyten krever en del mer luft enn fløyten.

Bass-fløyte
Bass-fløyten er sjeldent brukt. Den er stemt i C , men klinger en oktav lavere enn notert. Registeret er fra enstrøken til firstrøken C (notert) – det vil si fra lille C til trestrøken C (klingende).

instrumentkunnskap, – treblås