Slagverk – introduksjon

av Morten Wensberg

Det fins veldig mange ulike slagverksinstrumenter. Faktisk så mange forskjellige at det å lage en komplett oversikt i praksis er helt umulig. Det er også en rekke ulike spilleteknikker knyttet til de forskjellige instrumentene, og i en del tilfeller må spilleteknikken tilpasses hvordan den modellen man skal spille på er konstruert.

Så både for utøvere og for dirigenter er det mye å sette seg inn i.

Det viktigste man kan gjøre som dirigent er kanskje  å sette av nok tid og å skape gode areaer der man får jobbet konstruktivt med slagverkerne når man spiller repertoar som har mye slagverk.

Alle slagverkere, uansett nivå, setter pris på å bli jobbet med og å bli tatt på alvor, så som dirigent skal man ikke vær redd for å sette av tid til slagverket.
Mange dirigenter har nok en tendens til å av og til glemme å jobbe med de klanglige kvalitetene i slagverksspillet og heller fokusere på presisjon og dynamikk. Det skal man selvsagt fokusere på, men det er i tillegg nesten endeløse klanglige og kvalitetsmessige variasjonsmuligheter i godt slagverksspill.

Hvis man dirigerer erfarne slagverkere og man ikke er slagverker selv, er det som regel en god ide å beskrive det lydlige målet man er ute etter, heller enn å gå inn i detaljer som køllevalg, spilleteknikk og så videre. Men hvis man jobber med unge eller mindre erfarne musikere kan det også være nødvendig å jobbe konkret med spilleteknikk. Da kan det være en god ide å hente inn råd og veiledning fra en fagperson hvis man ikke er slagverker selv.

Et annet og viktig aspekt ved slagverk er organiseringen – på flere nivåer.

For det første er det mye utstyr som skal rigges. Det er viktig å etablere gode rutiner for slagverksrigging. Man sparer prøvetid hvis slagverkgruppen er klare til å spille ved prøvestart. Her syndes det mye i mange korps, og ofte kan problemet – i hvert fall delvis – føres tilbake til dirigenten; slagverkerne trenger nemlig å vite prøverekkefølgen i god tid før prøven hvis de skal ha mulighet til å ha oppsettet klart. Planlegging og kommunikasjon er nøkkelord her.
Det er også viktig at man håndterer instrumentene riktig og at man ikke skader dem når man rigger. Alle som bidrar til slagverksrigging og til transport må kjenne til hvordan de ulike instrumentene skal håndteres. Særlig pauker og enkelte melodiske instrumenter kan være sårbare. Igjen kan det være lurt å innhente råd fra faglig ekspertise, hvis man er usikker på hvordan dette løses.

Det samme gjelder vedlikehold av instrumentene. Mange korps tar nok ikke riktig godt vare på instrumentparken sin.
Slagverkgruppen må organiseres i forhold til hvert enkelt stykke som spilles. Hvordan man stiller opp instrumentene kan være helt avgjørende for resultatet, for det er mye logistikk underveis i mange stykker. Dessuten er det ofte nødvendig å gå gjennom partituret med slagverkerne for å bestemme hvilke stemmer som skal prioriteres hvor, dersom man ikke har bemanning til å dekke alle stemmene.

Det beste er om slagverkgruppen har en faglig sterk gruppeleder. I skolekorps bør man definitivt vurdere om slagverksinstruktøren skal ha denne rollen, og at han eller hun også deltar på fellesprøvene. Hvis korpset ikke har en slik lederfigur er det usedvanlig viktig at dirigenten tar ekstra ansvar før, under, etter og mellom prøvene for at slagverkgruppen skal fungere.

Notasjon

Det har vært gjort mange forsøk på å standardisere slagverksnotasjon, men noen endelig standard er ennå ikke oppnådd og fremdeles er det sånn at komponister og arrangører trenger å definere symbol- og notasjonsbruken i hvert enkelt partitur.

En del komponister bruker symboler for å tilkjennegi hvilket instrument som skal spilles, ulike former for notehoder for ulike spilleteknikker, symboler for å vise hva slags kølle eller stikke som skal brukes og så videre. I korpssammenheng er nok dette ikke like vanlig som i en del samtidsmusikk, men man kan komme ut for dette også i korpsrepertoar. Det skal da normalt følge med en tegnforklaring både i partitur og i stemmene.

Melodiske instrumenter er alltid notert med femlinjesystem, mens slagverksinstrumenter uten tonehøyde kan være notert på ettlinjesystem.

Inndeling av slagverkinstrumenter

Det er vanlig å dele inn de ulike slagverkinstrumenter etter to ulike systemer:

1. Om instrumentet produserer en bestemt tonehøyde eller om det produserer en uklar (eller ingen) tonehøyde.
   Når det gjelder bestemt eller uklar tonehøyde er det av og til flytende overganger, og enkelte instrumenter befinner seg i en gråsone.
2. Etter det såkalte Hornbostel-Sachs-systemet, først publisert i 1914 av Erich Moritz von Hornbostel og Curt Sachs, der de deler inn alle musikkinstrumenter – ikke bare slagverk – i fire ulike grupper:
   1. idiofoner – instrumenter som lager lyd ved å selv vibrere
   2. membranofoner – instrumenter som lager lyd ved et vibrerende membran
   3. kordofoner – instrumenter som lager lyd via vibrerende strenger
   4. aerofoner – instrumenter som lager lyd via vibrerende luftkolonner

Litt trivia: Curt Sachs publiserte i 1940 – fem år etter hans kollega Hornbostel var gått bort – en bok kalt ”The History of Musical Instruments” der han la til en femte kategori  –  e) elektrofoner. Denne kategorien regnes ikke som en del av det opprinnelige Hornbostel-Sachs-systemet. Blant elektrofonene finner man synthesizer, hammondorgel, trommemaskin, theremin og flere.

Se Ivar Atle Fjordheims demonstrasjon av slagverk