Artikkel – Messing2020-01-17T12:15:48+00:00

Artikkel – Messing

Messing

av Morten Wensberg

Messinginstrumentfamilien er en mer enhetlig gruppe enn for eksempel treblåserfamilien. Alle messinginstrumentene har det til felles at lyden produseres på samme måte; ved at leppene vibrerer inni munnstykket og at denne lyden forsterkes og foredles gjennom instrumentet. Tonehøyden kan endres på to måter:

  1. ved å påvirke spenningen i munnstillingen (embouchuren) kan man veksle mellom alle tonene i naturtonerekken innenfor instrumentets register
  2. ved å endre lengden på instrumentet – enten ved hjelp av ventiler eller sleide–endrer man hvilken naturtonerekke man spiller på

Ved å kombinere disse to kan man på alle moderne instrumenter spille kromatisk i det spillbare registeret.

Messinginstrumentene kan deles inn på ulike vis:

  1. Ventiler vs. sleide
    Alle moderne messinginstrumenter bruker ventiler for å endre rørlengden, unntatt trombonene som har sleide. Noen tromboner er likevel utstyrt med en (av og til to) ventil(er) som gir dem et utvidet dybderegister og som kan gjøre det noe enklere på spille tekniske passasjer i det nedre registeret. Men hovedprinsippet er likevel at trombonene endrer rørlengden ved hjelp av sleiden.
  2. Valthorn vs. alle de andre messinginstrumentene
    På alle messinginstrumentene er pedaltonen – den dypeste naturtonen som kan produseres på instrumentet med åpne ventiler (eller 1. posisjon på trombone) – «c på instrumentet». Dette betyr at notert «trestrøken c» eller «høye c» blir den 8. naturtonen. Unntaket er på F-hornet (valthorn) der pedaltonen er en kvint dypere – en notert f. Man kan si at valthornet spiller høyere opp på naturtonerekken. Dermed blir «trestrøken c» eller «høye c» på et F-horn den 12. naturtonen.Valthornet skiller seg også fra de andre ventilinstrumentene ved at ventilene er på venstre hånd og ved at man holder den andre hånden (den høyre) delvis inne i klokkestykket.
  3. Konisk vs. sylindrisk
    Et rør er sylindrisk hvis det har samme diameter gjennom hele lengden. Hvis røret er konisk har det en kjegleform – med andre ord en jevnt og gradvis økende diameter. Ingen messinginstrumenter er 100% sylindriske eller 100% koniske, men det er likevel vanlig å skille mellom koniske og sylindriske messinginstrumenter, selv om det strengt tatt er graden av koniskhet eller sylindriskhet man beskriver. Og hvor tidlig eller sent i instrumentets lengde røret begynner å utvide seg – alle instrumentene har jo klokkestykker som utvider seg på slutten. Trompeter og tromboner regnes som sylindriske instrumenter fordi de har en sylindrisk boring lenge – gjerne helt frem til klokkestykket. Alle de andre messinginstrumentene regnes som koniske fordi rørets diameter er økende gjennom store deler av instrumentets lengde.De sylindriske instrumentene har en mer artikulert, direkte og skarpere klang, mens jo mer konisk et instrument er, dess rundere og mindre artikulert klinger det.

Dobbel-(ta-ka), trippel- (ta-ta-ka) og fluttertunge utføres på samme måte på alle messinginstrumenter – med rulle-r. Vibrato utføres normalt med kjeven. Trombonister kan dessuten utføre sleidevibrato, som gir en spesiell effekt.

Den vanligste formen for triller er ventiltriller, men spesielt på valthorn – hvor naturtonene ligger tettere enn på de andre instrumentene – og på trombone – av naturlige årsaker – er naturtonetriller vanlig.

Det fins et utall ulike muter for messing. Særlig for trompeter, kornetter og tromboner fins det et svært mange varianter. Hensikten med muter er først og fremst å påvirke klangfargen, men dynamikken blir også påvirket – det blir svakere. For utøvere og for dirigenter er det viktig å være klar over at muter kan ha en stor innvirkning på intonasjonen. Det vanligste er at man blir høy når man setter inn en mute. Så tommelfingerregelen er å trekke godt ut på stemmetrekket når man setter inn en mute. Men dette kan variere, særlig i ytterregistrene og også fra mute til mute.

Instrumentkunnskap, – messing