Valthorn

Se Andrea Wensbergs demonstrasjon av horn

Valthorn er moderne etterkommere av de gamle naturhornene. Valthornet er – sammen med trombonen – det messinginstrumentet som skiller seg mest fra de andre; man spiller en kvint høyere opp på naturtonerekken (naturtone nr. 3 er den som kalles C på instrumentet), man har ventilene på venstre hånd, man har høyre hånd delvis inne i klokkestykket og man har et munnstykke som er meget dypt – helt uten kopp, mer som en konisk forlengelse av hele instrumentet.
Siden man spiller høyt på naturtonerekken ligger tonene veldig tett, og det er mer krevende å treffe riktig «trappetrinn» på et valthorn enn på andre messinginstrumenter. Det er ikke vanlig å ha triggere på valthornet, men utøveren kan påvirke intonasjonen ved å justere hvor langt høyre hånd føres inn i klokkestykket – lenger ut gir lavere intonasjon, lenger inn gir høyere. Hvis man fører hånden helt inn gir dette såkalt «stopphorn» – og gjør at klangen «freser». Dette er en effekt som mange komponister bruker bevisst. Når man spiller stopphorn blir intonasjonen veldig høy – ca. en halv tone. Noen horn er utstyrt med en stoppventil som man trykker inn for å kompensere for dette. Alternativet er at utøveren transponerer en halv tone ned.

Det fins valthorn med kompensasjonssystem, men det vanligste er enkelt-, dobbelt- og trippelhorn. Et enkelthorn er stemt i F eller i B og har tre ventiler. Dobbelthornet er stemt i både F og B. Dette egentlig er svært likt f. eks. en eufonium som har kvartventil – der man kan si at instrumentet er stemt i B, mens når man trykker inn kvartventilen er det stemt i F. Forskjellen er at dobbelthornet har et dobbelt sett med ventilbøyler for å løse intonasjonen, mens en eufonium gjerne har kompensasjonssystem. Et trippelhorn har i tillegg et tredje sett med bøyler for å spille på et kort F-horn.

Valthornet brukes ikke i brass band, men er et viktig instrument i andre messingensembler og i janitsjarbesetninger, som gjerne har fire hornstemmer.
Hornet noteres vanligvis i g-nøkkel i F, men i dybden noteres det gjerne i f-nøkkel i F for å unngå hjelpelinjer.

I orkestermusikk fins det såkalt gammel og ny notasjon; i den gamle notasjonen er hornet notert en oktav dypere enn i ny notasjon. Dette gjelder aldri når stemmen er i g-nøkkel, kun i f-nøkkel.

I gamle dager var det dessuten tradisjon for å notere hornstemmer transponert i musikkens toneart, og uten faste fortegn. Denne tradisjonen henger sammen med at man opprinnelig brukte naturhorn, og byttet krok etter musikkens toneart. Man kan finne orkesterhornstemmer i alle varianter: F, E, Ess, D, C, H, B, A, G osv. Profesjonelle hornister må derfor være meget flinke til å transponere.

Men i janitsjarsammenheng er det som regel F, og av og til Ess som er aktuelt.

Valthornet er det eneste messinginstrumentet der klokkestykket peker bakover, og dette, i kombinasjon med at et F-horn er meget langt – like langt som en F-tuba, gjør at timing er en utfordring for de fleste horngrupper. På samme måte som tubaister må de finne en måte å spille tidlig på, uten at pulsen blir urolig. Horngruppen bør ha en bakvegg som ikke er for langt unna for at de ikke skal bli borte i lydbildet. For mange ensembler kan en vel plassert plexiglassvegg gi gode akustiske forbedringer, dersom det ikke er en naturlig bakvegg.

Wagnertuba er et instrument som ble oppfunnet av komponisten Richard Wagner og som han, og enkelte andre komponister har brukt i en del orkestermusikk. Wagnertubaen ligner av utseende på et tysk tenorhorn, men har ventilene på venstre hånd og klokkestykket til høyre. Man bruker valdhornmunnstykke og instrumentet spilles av hornister. Noteres som valthorn.

Mellofon er av og til brukt i korpssammenheng i Norge, for nybegynnere på horn. Men dette er (heldigvis) mindre og mindre utbredt. Mellofonen kommer i to varainter; en fremoverrettet versjon til bruk i amerikanske marching bands og en som minner om valthornet i utseende, men som har sylinderventiler og er speilvendt, med ventilene på høyre hånd, og venstre hånd i klokkestykket. Noteres i g-nøkkel og er stemt i Ess eller i F.

Trombone

Se Ebbe Sivertsens demonstrasjon av trombone

Trombonene er de eneste messinginstrumentene med sleider. Selv om det fins både piccolo- og soprantromboner er det alt-, tenor- bass- og av og til kontrabasstromboner som er vanlige i dag. I korpssammenheng er det kun tenor- og basstromboner som brukes. Alttrombonen brukes av og til i orkester og i noe av det klassiske solorepertoaret, mens kontrabasstrombonen bare brukes i store orkesterbesetninger.

Alttrombonen er stemt i Ess, mens både tenor- og basstrombonen er stemt i B.  Kontrabasstromboner er vanligst i F men det fins også instrumenter i B.
Munnrøret – der man setter inn munnstykket – fins i to varianter; large bore og small bore. Altså med stor eller liten boring. Et small bore-munnstykke vil ikke passe i et large bore-instrument og vice versa. Alttromboner har den lille boringen (tenortrombone-munnstykker passer, men man bruker gjerne egne alttrombone-munnstykker) og basstromboner har alltid den store boringen. Mens tenortromboner fins i begge varianter.

Forskjellen på en tenor- og en basstrombone er at basstrombonen har et større klokkestykke, at den har et større og dypere munnstykke – som gjør det lettere å spille i dybden, vanskeligere i høyden – og at en basstrombone har minst en, vanligvis to ventiler – som gjør det mulig å spille ned mot pedalregisteret. Forskjellen kan altså også være boringen, fordi noen tenortromboner har liten boring.

Mange tenortromboner har en ventil – en kvartventil. Det er verdt å merke seg at man på engelsk ofte bruker begrepet ”trigger” om tromboneventiler, men det er altså snakk om ventiler og ikke det samme som trigger på de øvrige messinginstrumentene.

Det at tromboner har sleide i stedet for ventiler gjør for det første at trombonister kan spille helt rent, uten å måtte justere med embouchuren – de kan jo justere sleiden helt presist. Dyktige tromboneseksjoner er gjerne ”best i klassen” blant blåserne når det gjelder intonasjon. For det andre betyr det at tonene ikke ”klippes” når man endrer posisjon – i motsetning til et ventilinstrument som, i det man bytter grep, i et kort øyeblikk vil sperre for luftstrømmen. Dette medfører at trombonister må bruke tungen til å artikulere, selv når de spiller legato. På alle andre messinginstrumenter kan man bare blåse rett frem mens man bytter ventil for å spille legato, mens på en trombone vil dette gi glissando. Trombonister må derfor artikulere mykt (da-da) når de skal spille legato for å unngå glissando. Unntaket er hvis man veksler mellom ulike naturtoner.

Ventiltrombonen (også kalt ventilbasun) er ikke vanlig i dag, selv om den var mye brukt i gamle korpsbesetninger. Skulle man komme borti en gammel ventilbasun kan det være greit å vite at enkelte modeller er utstyrt med såkalt svenskegrep; 3. ventil senker tonen to hele trinn i stedet for ett og et halvt.  I dag brukes hovedsakelig bare ventil-kontrabasstrombone i F, ofte kalt cimbasso. Dette instrumentet blir brukt i en del orkestermusikk, spesielt i operaer, og spilles av tubaister.

Trombone noteres vanligvis i natura, og da som regel i f-nøkkel. Men i høyden er tenornøkkel ganske vanlig, for å unngå hjelpelinjer. Alttrombone noteres i altnøkkel.

I brass band noteres tenortrombonene i g-nøkkel i B og basstrombonen i f-nøkkel i natura.