Artikkel – Messing
- Om kurset
- Modul 1 – Hva er en dirigent?
- Modul 2 – Dirigentteknikk
- Modul 3 – Å jobbe fra dirigentpodiet
- Modul 4 – Instrumentkunnskap
- Modul 5 – Metodikk
- Modul 6 – Motivasjon og mestring
- Modul 7 – Grunnleggende musikkteori
- Modul 8 – Dirigenten som organisator
- Modul 9 – Partiturstudier
- Modul 10 – Korpshistorie
- Anbefalt litteratur
- Eksamen
Eufonium – baryton – baritone – tenorhorn
Se Mats Urdahl-Aasens demonstrasjon av horn
Det er en del begrepsforvirring i forbindelse med denne instrumentgruppen.
I brass band brukes to ulike instrumenter – eufonium og baritone. Eufonium er et large bore-instrument og baritone er small bore. En eufonium har vanligvis fire ventiler og bør være utstyrt med kompensasjonssystem. Mange baritoner har fire ventiler og de gode modellene er også kompensert.
I janitsjar er det en rekke ulike varianter som brukes. Mange bruker i dag eufonium, akkurat som i brass band, mens brass bandets baritone ikke er vanlig i janitsjar.
I den tyske korpstradisjonen snakker man om baryton og tenorhorn. En baryton har gjerne large bore men er likevel noe mindre enn en eufonium. Den har ofte fire ventiler, typisk rotorventiler i front, og er uten kompensasjonssystem. Klokkestykket er til venstre og har en lett buet form. Det tyske tenorhornet ligner, men har small bore og gjerne tre ventiler. Det tyske tenorhornet er altså en annen instrumenttype en det som engelskmennene i brass band kaller tenor horn – instrumentet som vi i Norge kaller althorn.
I USA bruker man også begrepet baritone horn. Dette instrumentet kan sammenlignes med det tyske baryton, men har vanligvis sylinderventiler og har et rett klokkestykke.
Det fins også i USA flere ulike design som brukes i marching bands.
Den opprinnelig engelske eufoniumen ble introdusert i USA i etterkrigstiden og er i dag blitt det vanligste instrumentet å bruke. Enkelte eufoniumer som lages for det amerikanske markedet er utstyrt med medium bore munnrør. Paradoksalt nok kaller man dette for European shank, til tross for at dette ikke er utbredt i Europa.
Alle instrumentene i denne familien regnes som koniske og har en myk og vakker klang. Eufonium betyr jo bokstavelig ”velklang”. Tydelig artikulasjon er noe utøveren må jobbe ekstra for å få til. Mange utøvere har en tendens til å bli høye på notert (i g-nøkkel) tostrøken F, Fiss og G. På fireventilers og særlig på kompenserte fireventilers instrumenter vil man kunne bruke alternative grep (for eksempel 4. ventil i kombinasjon med det opprinnelige grepet) for å bedre på dette. En del toppmodeller er utstyrt med trigger på stemmebøylen.
I brass band noteres både eufonium og baritone i g-nøkkel i B. I janitsjar brukes både g-nøkkel i B og f-nøkkel i natura. I en del sentral- og søreuropeisk korpsmusikk følger det med eufoniumstemmer i F-nøkkel transponert til B, noe som kan være vanskelig å lese for de fleste her til lands. Bruk heller C-stemmene.
Tuba
Se Øyvind Grongs demonstrasjon av tuba
Tubafamilien er også en broket forsamling, og det fins et utall varianter.
I brass band bruker man Ess og B-tubaer. De tradisjonelle britiske instrumentene har sylinderventiler og klokkestykket til høyre. Instrumentene har gjerne fire ventiler og de gode modellene er kompensert.
Den tyske instrumenttradisjonen har gjerne rotorventiler i front og klokkestykket til venstre. Fire, fem og seksventilers instrumenter er vanlig. Disse tubaene ofte stemt i enten F eller C.
F- og Ess-tubaer kalles gjerne basstubaer, mens de dypere C- og B-tubaene er kontrabasstubaer.
Begrepet tenortuba brukes av og til og dette dreier seg som regel om eufonium, av og til om Wagnertuba.
Noen tubaer – sousafoner og helikoner – er designet slik at utøveren ”trer” instrumentet over seg. Disse er gjerne laget for å være gode til å marsjere med eller for å kunne brukes til hest. Disse instrumentene er ofte ikke like egnet til konsertbruk.
Tubaer er koniske og klangen er fyldig, samtidig som artikulasjonen er noe de fleste må jobbe med. For mange tubaister er også dette med timing en utfordring; instrumentene er store og det er mye luft som skal settes i sving. Luften har lang vei å gå, så responsen er noe forsinket. I tillegg er tubaene plassert langt bak og resultatet er ofte at man havner bakpå. Det å spille tidlig nok, i realiteten å kunne forutsi det videre musikalske forløpet eller å ligge litt foran, uten å miste rytmisk integritet er nok noe alle tubaister må jobbe med.
I brass band noteres tubaene i g-nøkkel i henholdsvis Ess og i B. I janitsjar er det mest vanlig å notere i f-nøkkel i natura. I en del sentral- og søreuropeisk korpsmusikk følger det med tubastemmer i F-nøkkel transponert til B, noe som kan være vanskelig å lese for de fleste her til lands. Bruk heller C-stemmene.
Instrumentkunnskap, – messing |