Obo- familien (inkl. fagott)

Se Kjersti Dahles demonstrasjon av oboen

Obo-familien er den eneste som bruker doble rørblad. De doble rørbladene er mer temperamentsfulle og krevende å håndtere enn for eksempel klarinettenes og saxofonenes enke rørblad. Profesjonelle utøvere på obo, engelsk horn og fagott produserer ofte sine egne rør fra bunnen av og dette er noe man bruker mye tid på. Det er små marginer som skiller et godt rør fra et dårlig – røret må være tynt nok til å vibrere godt, men samtidig tykt nok til at utøveren får kontroll over klang og intonasjon. Rørene blir lett påvirket av endringer i luftfuktighet og temperatur. Det å produsere og å vedlikeholde gode doble rørblad er et delikat og krevende håndverk som det tar mange år å perfeksjonere.

De siste årene har det heldigvis blitt mye rimeligere og enklere for nybegynnere og amatørmusikere som spiller obo eller fagott å bestille gode ferdiglagde eller halvfabrikat-rør.

I tillegg til de velkjente familiemedlemmene som obo, engelsk horn og fagott omfatter obo-familien også noen mindre berømte slektninger; obo d’amore (en ”mezzo-sopran”-obo, vanlig i barokken, men ikke i våre dager), obo da caccia (gammel forløper til engelsk horn), heckelfon (oppfunnet av instrumentmaker Heckel ca. 1904 – registeret er en oktav dypere enn oboen), bass-obo (likner på heckelfonen, men selve instrumentet har en litt  annen utforming).

Obo
Oboens register minner en del om fløytens, men strekker seg ned til lille B, altså en tone lavere enn fløyten, eller en halvtone i forhold til fløyter med H-klaff. I høyden når oboen ikke like langt som fløyten. Man pleier å si at det spillbare registeret stopper ved trestrøken G eller A, men registeret over trestrøken C/trestrøken D er teknisk krevende å kontrollere.

Når det gjelder klangkarakteristikken i de ulike registrene har oboen på sett og vis motsatt profil i forhold til fløyten; oboens laveste register er kraftig og er svært vanskelig å spille svakt i, mens oboens øverste register klinger slankere og mindre dominerende jo høyere man kommer. I midtregisteret har oboen en lyrisk klang som bærer godt.

Det er stor motstand i en obo og man trenger ikke bruke mye luft for å produsere tonen. Dyktige oboister er derfor i stand til å holde svært lange fraser uten å puste.

Men presset gjør det fysisk slitsomt å spille og oboister er mer avhengige av hvilepauser enn sine treblåsekolleger. En godt skrevet obostemme har derfor regelmessige pauser.

Det er vanskelig å spille dobbelt-, trippel- og flutter-tunge på obo. Dette kan man ikke forvente, selv av dyktige utøvere. Det tynne røret gjør til gjengjeld at de fleste utøvere klarer å enkeltunge relativt hurtig. Vibrato produseres med magen.

Engelsk horn
Engelsk horn er obo-familiens altinstrument og likner såpass mye på obo i spilleteknikk at det er samme utøvere som spiller begge instrumenter. Dyktige utøvere kan godt veksle mellom obo og engelsk horn i løpet av samme konsert eller i samme stykke.

Instrumentets navn er myteomspunnet, og det er flere teorier om dets oppgav: Noen mener at det opprinnelige franske navnet var cor angle – som betyr vinklet horn (instrumentet var noen ganger konstruert med en knekk) – og at dette ble oppfattet som cor anglais, som betyr engelsk horn. Andre mener at begrepet oppstod i Tyskland og at instrumentet ble kalt engellisches Horn, noe som betyr engleaktig horn. En tredje –og mindre kjent – teori er at instrumenttypen ble brukt i britiske militærkorps til å spille hornstemmene, og at de derfor på kontinentet ble omtalt som engelske horn.

Engelskhornet har et notert register fra lille H til trestrøken G, men siden det er et transponerende instrument i F er det klingende registeret lille E til trestrøken C .

Fagott

Se Anders Gedde-Dahls demonstrasjon av fagotten

Fagotten har et register fra kontra B til tostrøken Ess. Klanglig er den nært beslektet med oboen, men den har en noe mindre nasal klang. Som oboen og engelskhornet er klangen kraftig og rik i bunnen av registeret og den blir gradvis slankere oppover i oktavene. Som på oboen er det vanskelig å spille riktig svakt i dybden og fra midtregisteret og opp vil klangen ha en noe begrenset gjennomtrengningskraft.

Det forventes ikke at fagottister skal kunne spille dobbel-, trippel eller flutter-tunge. Noen får det til, men det er komplisert. Vibrato produseres med magen.
Fagotten noteres i natura, akkurat som fløyten og oboen – altså slik den klinger.

F-nøkkel er det normale for fagottister, men man bruker gjerne tenornøkkel i høyt register for å unngå mange hjelpelinjer.

Kontrafagott
Kontrafagotten har samme noterte register som fagotten, men klinger en oktav lavere enn notert. Den er derfor per definisjon et transponerende instrument, selv om den er notert i C. På samme måte som oboister også spiller engelsk horn, blir kontrafagotten spilt av fagottister